
Anastasiia og mannen hennes Serhii hadde brukte alle pengene sine på huset sitt i landsbyen Stanytsia Lunanska. Kort tid etter at de flyttet inn i sitt nye hjem, brøt krigen ut.
— Vi måtte flykte. Det var for farlig å bli værende, sier Anastasiia.
Langvarig ferie
Krigen kom brått på innbyggerne i den fredelige landsbyen.
— Det var et rolig sted. Men sommeren 2014 rammet et luftangrep en landsbyen i nærheten, nærme våre foreldres hus, forteller hun.
Dagen etter pakket Anastasiia og Serhii tingene sine og reiste til Svartehavskysten. Her håpet de at de kunne vente til det var trygt å reise hjem.
Men tiden gikk. Paret ble fordrevet atter en gang. De endte opp i Rostov i sørlige Russland, der hadde de familie de kunne bo hos. Flukten som skulle ta én måned, varte i to år.
Huset var det eneste vi hadde igjen etter krigen. Vi ville så gjerne bygge det opp igjen.Anastasiia Pavlenko (28) mor fra Øst-Ukaina
Lengtet hjem
— Vi kunne ikke reise tilbake. De fryktelige bildene vi så på TV gjorde oss veldig redde, sier Serhii.
Da høsten kom hadde paret gått tom for penger. De frøs, men hadde ikke råd til varme klær.
I mellomtiden ble huset deres i Øst-Ukraina truffet i et luftangrep. Da de endelig kunne vende hjem, stod bare veggene igjen.
— Det føltes som det verst tenkelige som kunne skje i livet, sier Anastasiia.
Etterlengtet hjelp
Foreldre hennes, som var igjen i landsbyen, henvendte seg til humanitære organisasjoner for hjelp.
— Huset var det eneste vi hadde igjen etter krigen. Vi ville så gjerne bygge det opp igjen. Flyktninghjelpen hjalp oss med bygningsmateriale og kontakter slik at vi kunne leie inn profesjonelle, sier Anastasiia.

Flytter inn med en voksende familie
Etter fire måneder, var huset igjen innflyttningsklart. Nyttårsaften 2017 hjem feiret familien hjemme, sammen med sin nyfødte datter Aleksandra.
Men krigen fortsetter i Øst-Ukraina, og familien kjenner seg fortsatt ikke trygg.
- Vi hører bomber nesten hver kveld. Om dagen lever vi normale liv. Sønnen min går i barnehage og mannen min jobber med de lokale hjelpearbeiderne. Vi håper at krigen snart tar slutt, sier Anastasiia.